Vindfjelløpet 2012

Selv om årets store høydepunkt er over for denne gangen, betyr ikke det at teamets deltakere ligger på latsiden av den grunn! I helgen var nemlig flere av teamets medlemmer aktive i hver sin ende av landet. En del av Tromsøgjengen valgte å beære resten av Skitromsø med sitt nærvær under Tromsø Skimaraton, mens jeg (Radar) deltok i Vindfjelløpet i Svarstad.

Selv om helgen til slutt skulle vise seg å bli en flott opplevelse hadde den en heller dårlig start. Planen var og fly fra Bergen til Oslo tidlig fredag morgen for å delta i et møte med den nye jobben på fredag ettermiddag. Skulle så dra tidlig lørdag morgen fra Oslo til Stavern for å forberede meg til løpet. Dessverre er livets goder til tider litt for vanskelig å motstå. "Møtet" dro ut til langt ut på morgenkvisten lørdag, og det ble drukket litt for mye "kaffe". Fasit: 3 timer søvn, og en kropp som ikke var klar for å gå på ski.

Etter den dårlige starten på helgen ble egentlig skiplanene skrinlagt og sofaen inntatt. Klokken 23.00 lørdagskveld var derimot formen langt bedre og jeg bestemte meg for å gå allikevel. Skiene var bortimot uberørt etter Marcialonga. I mangel av av utstyr og tid valgt jeg derfor å ikke gjøre noe med gliden. I festesonen valgt jeg å varme inn et lag V30, 2 nye lag V30, før jeg avsluttet med to tynne lag VR45. Med et siste "nervelag" Rode Weiss lagt på stadion av Per Olav fra Skislip.no ble festet tipp topp hele løpet.

Tidlig søndagsmorgen bar det opp til Svarstad for å gå renn! Selv om et lokalt turrenn på ingen måte kan sammenlignes med Marcialonga og det velsmurte maskineriet i Italia, må jeg si at jeg er meget imponert av gjennomføringen i Svarstad. Ingen køer, skyttelbusser til og fra start/mål og generell god logistikk gjorde arrangementet prikkfritt.

For min egen del hadde jeg ikke de store ambisjonene før løpet. En kombinasjon av en kropp som ikke var optimal og ski som ikke var glidet gjorde at jeg hadde en avslappet og kanskje litt defensiv holdning til gjennomføringen av løpet. Jeg var derfor ikke oppmerksom nok i startområdet, og havnet helt bakerst i puljen min ut fra start. "Killer-instinktet" fra Marcialonga var totalt fraværende, og jeg var høfligheten selv i det jeg passerte Ola og Kari Normann på vei fram i feltet. Italienske gloser ble byttet ut med "beklager", "unnskyld" og "tusen takk".

Min store bekymring for gliden skulle raskt vise seg å være velbegrunnet. På løpsdagen var det relativt mildt og strålende solskinn. Selv om dette i utgangspunktet legger grunnlaget for et strålende renn, så var det katastrofe for mine ski. Det var som å gå med sugekopper under skiene. Jeg ble lett kjørt fra med 20-30 sekunder i de litt lengre bakkene, og dette påvirker selvsagt det psykologiske også. Kroppen hadde derimot taklet helgens strabaser relativt greit, og kjentes bra ut. Jeg startet rolig og forsøkte å finne gode rygger ut fra start. Jeg jobbet meg etter hvert oppover i feltet, og da jeg begynte å ta igjen gule startnummer(startnummer fra elitepuljen) steg motivasjonen. Jeg kjente meg sprek i bakkene og tak mange plasseringer opp til Jomfruvann. Dessverre mistet jeg de fleste i den påfølgende utforkjøringen.

Jeg kom meg i mål på tiden 2.10 og 9. plass i min klasse noe jeg er sånn brukbart fornøyd med. Som relativt fersk skiløper er det imidlertid viktig å ta med seg lærdommer til neste løp. Til neste løp skal det ikke bli slurvet med verken væskebalanse, søvn, ski eller startposisjon.

Alt i alt er jeg godt fornøyd med løpet som foregikk i perfekte løyper med perfekt vær. Vindfjelløpet kan anbefales på det sterkeste, og sannsynligheten er stor for at undertegnede stiller også neste år!

Radar