“I have very good memories from this valley”

Teamet i mål. Sliten, men ellers uberørte...

Da Thomas Alsgaard uttalte sine velklingende gloser før starten på fjorårets Marcialonga, var det nok VM-gullene fra 2003 han hadde i tankene. Etter årets utgave av rennet kan samtlige i teamet kjenne i ovenfornevnte sitat.

For i dag var dagen da guttene skulle bli menn og – ikke minst – levere varene i samtlige av løpets 70 kilometer. Og så skjedde sannelig. Og det for alle.

Luftwaffe (startnr. 517) hadde en dårlig magefølelse (i fysisk betydning) i et par timer før løpet, men da startskuddet gikk for hans del var det ingen spor av dårlig rygg, betente albuer, stive bein eller sentimentale tanker. Dette var byttet ut med én visjon for dagen: hevn! På skiene hadde han skrevet “Aldri mer 2010” med klar referanse til det mildt sagt kjedelige stavbruddet teamsjefen ble utsatt for i fjor.
Og med en kropp som lystret fra start til mål på et skipar som for Northugs beste Fischer-ski til å se ut som Nato-planker ikledd sandpapir, gikk det langt bedre enn han hadde turt å drømme om. Plasseringen i mål var 176 og tiden var 3,27! Sammenlignet med stavbruddet for ett år siden kan vel dette sies å ikke være fullt så kjedelig…

Fysio’n (startnr. 3022) hadde også fjoråret friskt i minne, da han ifølge sikre kilder (les: seg selv) sparte på mye av drivstoffet underveis. I år som i fjor var tanken fylt opp, men i år skulle forskjellen være at det skulle kjøres så hardt at både tank og maskineri for øvrig skulle lide etter målgang.
Som sagt så gjort. Det ble også her åpnet i et voldsomt tempo hvor et voksent antall skiløpere måtte rømme sporet (og nesten løypa..) for å ikke bli berørt av den ferske risøyværingens voldsomme overkroppsstyrke. I de lange glidpartiene etter Canazei, kunne ingen matche toppfarten.
I mål kom han som nummer 2083 på tiden 4,46.

T-bone (startnr. 3530) har vært så klar hele helgen at han brukte store deler av natten til å spørre Fysio’n hvilken dag det var i dag. Om det kun var et pek i ondskapens øyeblikk (for alle vet jo hvilken dag det var i dag) eller hva intensjonen (med forsett eller ubevisst?) eventuelt skulle våre, vites ikke i skrivende øyeblikk. Men at det gikk fort er det ingen tvil om!
Revisoren fra Ohlselia beviste at det ikke bare er utenfor løypa at han er teamets tempoansvarlig. I sporet gikk det styggfort og forbikjøringene gikk som en lek på racingpreppa Peltonen rett fra fabrikken. Taktikken om å roe ned i bakkene og kjøre bånn spiker på flatene, fungerte 100 prosent, og løpet beviste at fremgangen fra fjoråret har vært i størrelsesorden lysår.
Sluttplasseringen ble 2805 på tiden 5,10.

Stone-face (startnr. 5022) er teamets ferskeste rekrutt, og stilte i startpuljen for grønnskollinger (og altså også en og annen uten luktesans). Lenge fryktet vi, som de veteraner vi begynner å bli, at eks.-altaværingen ikke skulle ha det i seg til å komme ut av det store mørket som pulje 12 tross alt er.
I etterpåklokskapens tegn skulle det heldigvis vise seg at denne frykten var totalt ubegrunnet, og at de såkalte Marcialonga-ekspertene neppe hadde tjent de store kronene på et veddemål myntet på Stone-face på nedre halvdel av listene;
Her gitt det nemlig styggfort fra start, og kreftene tok tilsynelatende aldri slutt. “Fly, fly – like a bird in the sky” sang Agnetha i ABBA, og vi utelukker ikke at sitatet fra sangen “Eagle” var bygd for teamets ensomme nordlending.
Åpningsfarten var kontrollert (les: så fort at storebror Mats ble sjokkert over å se 5022 til passering Canazei så tidlig). Nedover Fiemmedalen viste Nanosonic’ene seg fra sin mest hydrofobiske side, og i likhet med de tre ovenfor nevnte 58’ere fikk han aldri opplevelsen av å ha dårligere fart på skiene enn sidemannen. At han i tillegg hadde krefter til å smiske til seg både cola og prepping fra Team United Bakeries på siste kontroll (før monsterbakken opp til Cavalese) indikerer jo at her er det en ny storløper i emning.
Sluttid: 4,23, og plasseringen er smått sinnssyke 1370. Ta i betraktning at store deler av løpet ble gått med en skistav som selv Oddvar Brå ville takket nei til i innspurten mot Zavjalov på 80-tallet, er dette en imponerende prestasjon.

Barte-Bjørgen kjørte et sololøp de siste dagene av oppladning, noe både familiebesøk og et hissig mageonde må ta store deler av skylden for. Som følge av dette ble han stående alene med preparering av ski, noe resultatet antakelig må sies å lide noe under. Men, alle 58’ere vet at det til syvende og sist er mannen oppå skiene som avgjør egen skjebne, og som trønder fra de dype skoger er det få som mestrer kunsten selvpining bedre enn Bjørgen. Fort gikk det fra start, faktisk må det ha gått imponerende fort opp til Canazei ettersom mannen med bart ble fraglidd av litt for mange løpere ned mot Moena og forbi.
Humøret var det nok imidlertid lite å si på, for avslutningen luktet det også svidd av, ja så god var den at det meste av tapte minutter på glidfronten ble hentet inn fra Molina til Cavalese. Neste år satser vi på at Bjørgen følger stallordre og blir en del av smøreopplegget i forkant av rennet. Dette er veien å gå for å knipe nye minutter på trauste svensker, humørløse russere og annet humbug man møter i “di Fiemme e Fassa” som italienerne så klinge fremstiller de billedskjønne omgivelsene vi boltrer oss i her nede.
Sluttiden ble sterke 4,43 til 1964.-plass.

Redaksjonen skulle gjerne skrevet side opp og side ned om denne gledens dag i La Dolomiti, men nå venter straks Herr Marco Vanzettas ovnsstekte indrefilet – og da lønner det seg ikke å sitte på gjerdet. Vi konstaterer herved at samtlige av gutta leverte opp mot sitt aller ypperste, og at fremtiden nok en gang er så lys at de polariserte brilleglassene må tones flere hakk mørkere før 2012-vinden brått er over oss som et kyss fra Sokrates.

Takk for nå – hvis vi glemmer brukernavn og passord er vi i alle fall tilbake medio januar neste år ;-)

For team 58 grader nord – red.